En truet idyll: Husmannsplassen Dølerud i Østmarka

Bymiljøetaten i Oslo kommune ønsker å bygge vei fram til husmannsplassen Dølerud. Østmarkas Venner og andre har protestert kraftig.

Dølerud er en gammel husmannsplass i Østmarka, like innenfor Grønmo. Plassen har fått mye fortjent oppmerksomhet de siste årene. Den er lett tilgjengelig med under halv times gange, men ligger likevel såpass langt inne i skogen at suset fra byen og trafikken er borte. Her kan du sitte ned i fred og stillhet og leve deg inn i tidligere tiders levemåte, kanskje oppdage den sjeldne solblommen på enga eller nyte den vakre fuglesangen. Nå er også husene restaurert, og du kan leie plassen til overnatting. Dølerud er blitt den fjerde DNT-hytta i Østmarka. Som en ekstra sikkerhet for at husmannsplassen skal bli bevart i sitt opprinnelige miljø, ble skogslandskapet omkring vernet i 2013 etter Markalovens «eventyrskogparagraf» (§ 11): Spinneren friluftslivsområde på 3,5 kvadratkilometer.

Men denne idyllen er likevel truet. Bymiljøetaten ønsker å omgjøre den gamle stien inn til husmannsplassen til en 2,5 meter bred grusvei som totalt krever 4 meter opparbeiding. Ikke bare inn til plassen, men forbi husene og videre fram til parkeringsplassen ved Sandbakken. Formålet? For at syklister og skiløpere skal kunne komme seg hurtig gjennom dette skogspartiet mellom Grønmo og Sandbakken. Østmarkas Venner og andre har protestert kraftig og påvist at en alternativ sykkeltrasé kan lages utenom verneområdet i vest fra Grønmo via Godlia. Men Bymiljøetaten står på sitt: De ønsker å bruke hele 7 millioner på å lage vei gjennom et verneområde som de selv har ansvar for å forvalte! En reguleringsplan er utarbeidet med høringsfrist 22. februar, og deretter går saken til politisk behandling i Oslo kommune.

Østmarkas Venner mener at dette irreversible inngrepet i verneområdet må stoppes, av mange grunner:

1. Inngrepet er i strid med vernebestemmelsene for Spinneren friluftslivsområde. Det er forbudt med inngrep som kan ødelegge naturopplevelsesverdiene, herunder veier.

2. Alternativ sykkeltrasé kan tilbys utenfor verneområdet i vest, via Godlia. For skiløpere finnes allerede en bred løype noe lenger øst gjennom verneområdet via Smørhullet, og flere mindre skiløyper.

3. Selve stien er i seg selv et kulturminne og bør ikke omgjøres til vei, verken bred eller smal.

4. Dølerud har ikke bare historisk verdi, men også en ikonisk verdi for mange mennesker. Det var i dette området at naturfotograf Sverre M. Fjelstad tok opp mange av de berømte naturfilmene som ble vist i fjernsynets barndom. Slikt sett har plassen en viss nasjonal symbolverdi. Fra 1825 bodde tre generasjoner av Sverres familie på Dølerud, og hans egen bestemor var gjeterjente der. Sverre selv (nå 85) er fortvilet over den respektløse veiplanen. Den samme fortvilelsen ble uttrykt av en skare mennesker som fulgte ham på en guidet tur der inne i slutten av april i fjor.

5. Dette er en prinsippsak for verneområder i Marka: Skal vi ta vern av naturområder, kulturlandskap og kulturminner på alvor? Hva blir det igjen av verneformålet dersom tiltak som krever inngrep og tilrettelegging får dispensasjon til å skade det vi ønsker å hegne om? Utenom verneområdene opplever vi at mange ofte skyver idretten foran seg for å gjøre inngrep. Skulle man skyve noen foran seg i et verneområde, måtte det være det enkle friluftslivet og muligheten for naturopplevelse, stillhet og ro. Det er slike verdier verneområdet er opprettet for!

Det var folkefest og 350 frammøtte da ordfører Marianne Borgen i høst erklærte Dølerud husmannsplass som åpen DNT-hytte. Turen på den gamle stien inn til husmannsplassen var en del av opplevelsen. Og en del av kulturlandskapet og historien på Dølerud. Borgen la stor vekt på at dette fredelige stedet var et godt sted å være for barn og barnefamilier.

Østmarkas Venner setter sin lit til at Oslos politikere stopper de meningsløse veiplanene gjennom verneområdet og heller bruker penger på en alternativ trasé utenom verneområdet. Det som de 350 frammøtte menneskene satte pris på var nettopp ektheten: En bortgjemt husmannsplass bør nås til fots, på den stien som ble trådt av dem som bodde der. Vi skal først skimte plassen, så nyte den. Uten hast. Gjerne i stillhet og en porsjon ærbødighet. Sitt ned litt før du går inn. Se på blomstene. Og lytt til fuglene. Du er nær byen, men likevel i en annen verden.