Per Flatberg er det nærmeste man kommer til en legende blant norske naturvernere, og har vært landskjent i alle fall siden han var informasjonsleder for Alta-aksjonen rundt 1980. Nå jobber han blant annet for elvene i Lørenskog og nasjonalparken i Østmarka – skogen som han så ofte har besøkt for å hente nye krefter.
Det må skrives bok for å få plass til alt det Per Flatberg har betydd for norsk naturvern, og det er da også blitt gjort. I festskriftet med tittelen «I stri strøm og stille evjer», som ble utgitt i forbindelse med 80-årsdagen hans i september 2017, står det allerede i forordet at han har vært «Naturvernforbundets ildsjel i 50 av de 100 årene forbundet har eksistert».
Per Flatberg har nemlig deltatt i svært mange av de norske naturvernernes store kamper helt siden 1960-tallet. Da han ble utnevnt til æresmedlem i Naturvernforbundet i 2003, het det i begrunnelsen at ingen andre i det frivillige naturvernarbeidet har hatt en finger med i så mange vassdragssaker som Per Flatberg. Den aller største av disse sakene var kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget, som han engasjerte seg i for fullt fra 1978 til 1982.
– Jeg forlot stillingen som generalsekretær i Norges Naturvernforbund, for å stå fritt i arbeidet som informasjonsleder i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Naturvernforbundet var selvsagt imot utbyggingen, men kunne ikke støtte den sivile ulydigheten som åpenbart var nødvendig i denne saken, minnes Flatberg.
Midt i kampen
Dermed ble han stående midt i den hardeste kampen som noensinne er blitt utkjempet mellom myndighetene på den ene siden, og norske naturvernere og samiske interesser på den andre siden. I de første planene ble det foreslått å demme ned både store reinbeiteområder og samebygda Masi, men utbyggingsplanene ble redusert flere ganger. Den endelige utbyggingen la ikke vesentlige reinbeiteområder under vann, men hadde andre ulemper for reindrifta – blant annet på grunn av anleggsveien og økt ferdsel i områdene.
– Altasaken kom etter hvert til å handle om samiske rettigheter, og mange engasjerte seg av den grunn. Andre engasjerte seg på grunn av de store naturverdiene – som laks, flora og fauna – der konsekvensene av utbygging ikke var utredet fordi myndighetene hadde det så travelt. Dessuten var elva et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i distriktet, forteller Flatberg.
600 politifolk mot demonstrantene
Motstanden mot utbyggingen, som blant annet omfattet en 110 meter høy demning ved enden av innsjøen Virdnejávri og øverst i elvegjelet Sautso, kulminerte i 1981. Onsdag 14. januar hadde om lag 1000 mennesker samlet seg ved «nullpunktet» i Stilla, øverst i Tverrelvdalen, for å blokkere anleggsveien opp mot Altaelva.
I morgentimene marsjerte 600 politifolk i to rekker opp til det såkalte nullpunktet. 10 prosent av landets samlede politistyrke var i Stilla! Politistyrkene bar bort demonstrantene én etter én; de brukte vinkelslipere på kjettingene og lenkene som flere hadde bundet seg sammen med. Klokken 23.20 var den aller siste demonstranten fraktet til bøtelegging i Alta, og få minutter etter kjørte den første anleggsmaskinen gjennom nullpunktet. Da bildene fra aksjonen kom på Dagsrevyen, satt sympatisører landet rundt og gråt foran fjernsynsapparatene.
Naturvernforbundet hadde gått til sak mot staten i 1979 og argumentert med at utbyggingsvedtaket var ugyldig.
– Vi nådde ikke fram, men fikk medhold på et viktig punkt. Regjeringsadvokaten hadde kjempet mot at Naturvernforbundet skulle ha søksmålsrett, men Høyesterett avsa kjennelse om at Naturvernforbundet kunne ivareta allmenhetens interesser i slike saker. Den seieren har vi hatt mye bruk for senere, når kommuner og andre sier at «dette har dere ikke noe med». Da kan vi slå i bordet med en høyesterettsdom! fastslår Flatberg.
Oppviglere i godt selskap
Folkeaksjonen ble nedlagt i 1982 etter at utbyggingen hadde begynt, og Kåre Willoch hadde avløst Gro Harlem Brundtland som statsminister. Men året etter ble Flatberg tiltalt og dømt etter oppviglerparagrafen – sammen med Folkeaksjonens leder Alfred Nilsen, nestlederen Svein Suhr og samepolitikeren Tore Bongo. Det vanket både høye bøter og betinget fengsel, i det som fremsto som en unødvendig hevnaksjon fra myndighetenes side.
Per Flatberg er kjent som en vennlig og fredsæl person, derfor ble han ganske frustrert over å bli fremstilt som yrkesdemonstrant og bråkmaker. Men han var i godt selskap, for oppviglerparagrafen var ikke blitt brukt siden Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl ble dømt etter den i mellomkrigstiden. I dag mener de fleste, i alle fall blant naturvernere, at oppviglerdommen bør betraktes som en hedersbevisning.
Men selv om Alta-vassdraget ble utbygd, var ikke engasjementet forgjeves.
– Både de samiske interessene og naturvernet kom på mange måter styrket ut av konflikten. Alle skjønte at man ikke kunne ha en sånn saksbehandling flere ganger, og i ettertid har verken myndighetene eller miljøbevegelsen hatt lyst på flere slike voldsomme konfrontasjoner, sier Flatberg i dag.
Fortsatt på jobb
Per Flatberg vokste opp på en gård i Haltdalen i Trøndelag, og der lærte han tidlig å bli glad i naturen og friluftslivet. På slutten av 1950-tallet forlot han Haltdalen for å studere til farmasøyt ved Universitetet i Oslo, og i 1961 ble han ansatt som provisor (farmasøytisk kandidat) ved et apotek i Lørenskog. I 1981 etablerte han sitt eget apotek og ble selvstendig næringsdrivende.
I Lørenskog har Flatberg satt mange spor etter seg. Han var blant annet med på å stifte lokallaget av Naturvernforbundet i 1974, og var med i styret i flere år. Deretter kom han med i styret i Østlandske Naturvernforening, og så kom vervet som generalsekretær i Naturvernforbundet i 1978.
Flatberg satt også for Venstre i kommunestyret i Lørenskog fra 1975 til 1991, de fire siste årene som varaordfører. Dessuten var han styremedlem i Østmarkas Venner fra 1980 til 1986, sammen med blant annet Lise Henriksen og Oddvar Rolstad (som ble utnevnt til æresmedlem i ØV i henholdsvis 2006 og 2004).
I 1990 flyttet Flatberg til Levanger for å drive apotek der, men for tre år siden kom han tilbake til Lørenskog – og Østmarka. Nå går 81-åringen på jobb i Naturvernforbundet fem dager i uka, for det er mer enn nok av saker som kan trenge hans lange erfaring og store historiske kunnskaper.
Han har blant annet engasjert seg sterkt for etableringen av en nasjonalpark i Østmarka, og for bedre beskyttelse av elvene i Lørenskog. Dette er nemlig områder han kjenner som sin egen bukselomme. Da ØV i 2012 foreslo at det skulle opprettes en nasjonalpark i deler av Østmarka, ga Flatberg straks sin fulle tilslutning. Han hadde nemlig mye å takke Østmarka for, mente han.
Hentet krefter i Østmarka
Hvordan i all verden har Per Flatberg fått tid og krefter til å være både apoteker, kommunepolitiker og naturverner både lokalt og nasjonalt? De fleste ville hatt nok med en brøkdel av dette. Svaret er enkelt: Han henter krefter i naturen.
– Da jeg var generalsekretær i Naturvernforbundet, var arbeidspresset til tider enormt. Da pleide jeg å dra inn i Østmarka i helgene, i den delen som senere ble naturreservat, for å overnatte og komme til hektene igjen. Naturopplevelsene jeg fikk der inne betydde enormt mye for meg, minnes Flatberg.
– Jeg brukte Østmarka veldig mye i gamle dager, og det var veldig hyggelig å komme tilbake igjen for tre år siden! Jeg husker godt at Lise var en mentor for meg; hun lærte meg blant annet mye om de indre delene av Østmarka. Hun viste meg for eksempel et tilholdssted inne ved vakre Steinsjøen, hvor det var et par koier som senere ble revet av Skogvesenet, forteller han.
Per Flatberg kan ikke gå så lange turer på sommerstid lenger, for helsa har skrantet de siste årene.
– Men for et par år siden, da vi fikk en vinter med gode snøforhold, kom jeg på ski helt inn til Krokvatna og Grinderen. Det var en flott tur!
Nasjonalparken blir en berikelse
Per Flatberg har mange og gode kontakter etter et par mannsaldre i politikken og naturvernet, og de bruker han nå til beste for nasjonalpark-saken. Han var blant annet initiativtaker, sammen med stortingsrepresentant Heikki Holmås (SV), til et seminar om nasjonalparken i Stortingets energi- og miljøkomite i januar 2017. Stortingspolitikere fra Ap, Venstre, SV og MDG hadde lagt fram et privat lovforslag om å gi deler av Østmarka status som nasjonalpark.
– Forslaget ble ikke vedtatt, men møtet fikk likevel stor betydning. Og nå gjør Ola Elvestuen det han kan for å bringe saken videre. Han har blant annet satt i gang det nødvendige arbeidet med å utrede naturverdiene, forteller Flatberg.
– Den viktigste grunnen til å opprette en nasjonalpark, er at mulighetene for friluftsliv og naturopplevelser i Østmarka trenger en bedre beskyttelse enn det markaloven gir. Den loven gir nemlig ikke tilstrekkelig vern mot naturødeleggende inngrep som for eksempel skogsveier og kraftlinjer, påpeker han.
Per Flatberg er overbevist om at nasjonalparken vil bety en berikelse for store grupper.
– Dette blir en «brukspark» som skal beskytte naturen, men også mulighetene for friluftsliv og rekreasjon. Dagens turveier og løypetraseer opprettholdes, markastuer blir som før, mulighetene for jakt og fiske blir ikke begrenset. For alle som er glade i Østmarka, vil en nasjonalpark bli en berikelse. Mye av motstanden bygger på misforståelser om konsekvensene, men dessverre er det også enkelte nasjonalpark-motstandere som snakker mot bedre vitende. Det er for eksempel rett og slett ikke riktig at nasjonalparken skal hemme friluftslivet, påpeker han.
Når nasjonalparken blir vedtatt, kommer det også til å bli bygd et nasjonalparksenter i en av de berørte kommunene.
– Det vil gi økt oppmerksomhet omkring Østmarka og naturverdiene, både i Norge og internasjonalt. Dermed får Østmarka en helt annen status, og arbeidsplasser blir det også. Jeg gleder meg stort til den dagen nasjonalparken passerer statsråd!
Per Flatberg (nr. to fra venstre) og Heikki Holmås (nr. fire fra høyre) tok initiativet til nasjonalpark-seminaret på Stortinget i januar 2017. Johan Ellingsen, Silje Helen Hansen, Sigmund Hågvar og Helga Gunnarsdóttir – henholdsvis nr. 1, 3, 4 og 5 fra venstre – representerte ØV. Foto: Naturvernforbundet.
Fra oppvigler-dom til fortjenstmedalje
Per Flatberg har etter hvert fått mye heder for sin innsats på mange områder. Den aller høyeste utmerkelsen er Kongens fortjenstmedalje i gull, som han fikk i 2008 – som et endelig bevis for at den norske staten ikke lenger ser på ham som en oppvigler. Han gjorde seg også bemerket som farmasøyt og apoteker, til de grader at han i 1998 ble tildelt ordenen «Det giftige kors», Crux venenifera, som er den høyeste utmerkelse innen norsk farmasi.
Per Flatberg var en nær venn av økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som stiftet Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) i 1969, og han var ivrig med i debattene der. Han var også med på samarbeidsgruppenes Mardøla-aksjon i 1970, der (snm) for første gang markerte seg med konkret natur- og miljøvernarbeid kombinert med en ikke-voldelig filosofi.
Elvenes beskytter
Per Flatberg var også en av initiativtakerne til dannelsen av det innflytelsesrike Samarbeidskontoret for frie vassdragsverngrupper i 1982. Han har dessuten engasjert seg i debattene om blant annet gasskraft og rovdyr – og mye annet, som er beskrevet i festskriftet fra 2017.
Nå er han styremedlem i Lørenskog elveforum, som ble opprettet i 2016.
– Jeg snakket med Frithjof Funder, som var med i Oslo elveforum, og vi tenkte at vi måtte få til noe slikt i Lørenskog også. Det viste seg at kommunen var veldig positiv, og nå har vi blinket ut Ellingsrudvassdraget og Losbyvassdraget som to hovedoppgaver.
– Vi har allerede rukket å rydde mye inne ved Ellingsrudelva, for å gjøre gamle kulturminner mer tilgjengelige. Nå planlegger vi å lage en fiskekulp i Losbyelva ved Nordlimyra; det kan bli et fint turmål for familier. Befolkningen i Lørenskog vokser enormt, og da er det viktig å ha nærområder som kan brukes til rekreasjon. Det er fantastisk at vi har sånne muligheter i Norges tettest befolkede område, og det er veldig viktig at vi tar vare på disse mulighetene! insisterer Flatberg.