Hjulbåten Sara ble etter alt å dømme senket i Nøklevann i 1911, etter at Heftye-familien hadde brukt den i årtier til å forlyste gjestene på Sarabråten. Under de store leteaksjonene i 2015 og 2016 ble det ikke funnet annet enn mudder. Men nå gjenoppstår den unike hjulbåten i modellform, takket være modellbåtbyggeren Knut Gransæther.
Bankmannen og friluftsmannen Thomas J. Heftye hadde utallige selskaper og ærverdige gjester i representasjonsboligen på Sarabråten i Østmarka i annen halvdel av 1800-tallet. Både konger, embetsfolk og kulturpersonligheter som Ibsen, Vinje, Bjørnson samt Asbjørnsen og Moe har signert i gjestebøkene.
– Hvis Se og Hør hadde eksistert for 150 år siden, hadde de sikkert ligget mye i buskene rundt Sarabråten og fotografert gjestene. Her var de nemlig på besøk, veldig mange av datidens «kjendiser» og de som betydde noe i Norge, sa forfatteren Even Saugstad da han i 2016 lanserte boka med tittelen «Sarabråten – godset i skogen».
En blandet forlystelse
En av attraksjonene ved Sarabråten var den unike hjulbåten Sara, som ble brukt til å forlyste gjestene med rundturer på Nøklevann. Men det var i alle fall to personer om bord som ikke følte seg forlystet under disse turene, for Sara var slett ikke den dampbåten den så ut som. De tunge skovlene som sørget for fremdriften ble nemlig drevet med håndmakt, av to utkommanderte husmenn eller ansatte som satt midt i båten og sveivet for harde livet.
Det ble litt stillere på Sarabråten da sønnen Thomas T. Heftye – som blant annet var telegrafdirektør og forsvarsminister – overtok etter at faren døde i 1886. I 1911 kjøpte Aker kommune Sarabråten fordi Nøklevann hadde blitt drikkevannskilde, og få år senere var de fleste bygningene revet. Thomas Heftye jr. fikk visstnok tilbud om å selge Sara til kommunen for skarve 50 kroner, men dette skambudet takket han nei til.
– Han ba isteden kusken Peter Kristiansen og tømmerhoggeren Hans Andersen Sørli om å hugge opp båten og senke den på Nøklevanns bunn, og siden har ingen sett den, forteller Arne Egil Sagen fra Sarabråtens venner.
Men nå har hjulbåten Sara gjenoppstått som modell, i en tidel av den opprinnelige størrelsen, etter at modellbåtbyggeren Knut Gransæther på Hurum har brukt all sin erfaring til å lage en tro kopi. Modellen vil bli avduket under et arrangement i regi av Sarabråtens venner i Bøler kirke torsdag 5. september. Her blir det også anledning til å høre Gransæther fortelle mer om arbeidet med modellbåten, og mer om Sarabråtens spennende historie. En representant for Norsk Maritimt Museum (NMM) skal også fortelle om båtfunn i Bjørvika – med mere.
Aldri sett noe liknende
Knut Gransæther vet mer om båter i både fullskala og modellskala enn de fleste andre, og bekrefter at Sara var en enestående konstruksjon.
– Jeg har aldri tidligere sett en båt med en slik fremdriftsmekanisme. Dette kan godt være den eneste i sitt slag – i alle fall i Norge. Jeg skjønner for så vidt godt at Heftye ikke ville ha en dampmaskin i Sara; for dampmaskinene på den tiden var formidable affærer både i volum og vekt. Men på en så liten båt ville det vært mer effektivt med årer enn med skovler, så denne løsningen ble antakelig valgt bare for at båten skulle se «fancy» ut, sier Gransæther.
Knut Gransæther antar at Heftye ble inspirert av hjuldamperen Skibladner, som ble bygd i 1854-56 og fortsatt går som turistskip på Mjøsa. Istedenfor en dampmaskin ble Sara utstyrt med en aksel tvers over båten, forbundet med de to skovlhjulene og to innenbords håndsveiver. Styringen foregikk med to tau som gikk fra roret opp til «kommandobroen» ovenpå hjulkassene. Gamle fotografier viser at opptil 20 personer av gangen kunne bli fraktet rundt på Nøklevann i denne båten, ikledd sine fineste sommerklær.
Både Sara og Skibladner og mange andre farkoster fra den tiden har en typisk sjaluppfasong, med rett forstavn og en akterende som kalles «fantail». – Dette er en kjent båttype som det fantes tegninger av, og ut fra gamle fotografier kunne jeg beregne at Sara var ca. ni meter lang. Dermed har jeg lagd en modell som er 90 cm lang, forteller Gransæther.
Sarabråtens venner og Sparebankstiftelsen
Det ble lett etter Sara etter at drikkevannsrestriksjonene i Nøklevann ble opphevet i 1983, uten resultat. Da vannstanden i Nøklevann ble tappet ned i 2015 og 2016, fordi demningen ved utløpet skulle rehabiliteres, oppstod det en ny mulighet. Norsk Maritimt Museum organiserte derfor to leteaksjoner med både sonar, ekkolodd og dykkere, men Nøklevann ville fortsatt ikke gi slipp på restene av Sara.
Arne Egil Sagen og de andre entusiastene i Sarabråtens venner begynte derfor å tenke på en modell av Sara, og Sparebankstiftelsen sa seg villig til å finansiere prosjektet.
– Vi kontaktet ekspertene ved NMM for å få hjelp til å finne en dyktig modellbygger, og de anbefalte blant annet Gransæther. Både Sparebankstiftelsen og NMM har vært veldig gode samarbeidspartnere hele tiden, forteller Sagen.
Fingerferdige løsninger
Den ferdige modellen bekrefter at Gransæther var rett mann for oppdraget, for her har han brukt sine rikholdige og fingerferdige erfaringer fra samfulle 75 år som modellbåtbygger. Bordgangene i Sara-modellen er for eksempel lagd av persiennespiler, som ifølge Gransæther er svært velegnet som modell-materialer.
– Men de måtte høvles ned til en passe tykkelse på ca. 2 millimeter. Noe av det som er artig med modellbygging, er at du skal finne løsninger. Du skal blant annet masseprodusere en masse små deler forholdsvis raskt og med tilstrekkelig kvalitet, forteller Gransæther.
I dette tilfellet har Gransæther blant annet lagd 12-1300 skiver eller roer med en diameter på 1,8 millimeter, som ble stanset ut av kobberplater med en tykkelse på 0,2 mm. Modellbåten skulle nemlig klinkbygges, det vil si at bordene i båtens bunn og sider legges litt over hverandre. Deretter bores det små hull gjennom begge bordene, som til slutt festes sammen med en nagle som slås gjennom fra utsiden og går gjennom en liten stoppskive – altså en roe – på inn.
Men hvordan lager man bittesmå hull i en roe av kobber, som allerede er bitteliten? Gransæthers løsning var å montere en grammofonstift i enden på et håndtak, legge roene en av gangen på en hardvedkloss, og gi stiften et slag med en lett hammer.
To vikingskip-modeller
Knut Gransæther er utdannet maskiningeniør fra Göteborg Tekniska Institut. Etter utdanningen ble han først ansatt ved Dyno Industrier på Sætre i Hurum, og deretter ved en plastbåtfabrikk på Storsand. Men plutselig en dag døde svigerfaren altfor tidlig, og dermed arvet ekteparet Tove og Knut Gransæther en eplegård på Hurum. Nå drives Eplegården av sønnen Tor Erling og kona Sissel.
Det kan være svært travelt å være eplebonde, så modellbåtbyggingen ble aldri noe annet enn en hobby og en bigeskjeft. Men Gransæther fikk etter hvert så mye erfaring at han ble rekruttert til å lede et modellbåtbyggerkurs ved Norsk Maritimt museum, og der jobbet han i ti år. Mange av elevene har senere blitt veldig dyktige modellbyggere.
Knut Gransæther forteller at han til sammen har bygd mellom 25 og 30 ordentlige båtmodeller, pluss en del lekebåter og en håndfull småbåter i fullskala. Han har blant annet bygd en modell av Gokstadskipet i skalaen 1:6 – den står på Sveriges Historiska Museum i Stockholm. Han har også bygd en modell av Osebergskipet i skalaen 1:12, på oppdrag for et norsk rederi som ville gi en særpreget gave til den sørkoreanske byen hvor de hadde hovedkontor i mange år.
Knut Gransæther bygde sin første modellbåt da han var ca. ti år gammel, mens han vokste opp ved Nessjøen i Magnor. Allerede den gangen viste han sine oppfinnsomme evner, for morens sølvhalskjede ble brukt som ankerkjetting! Senere har han bygd opp et innholdsrikt modellbåtbyggerverksted i første etasje i eneboligen på Hurum, med både innkjøpte og selvlagde verktøy som kan brukes til å løse alle slags oppgaver. Han disponerer blant annet en selvkonstruert sirkelsag som er så fin at den uten problemer kan brukes til å splitte en fyrstikk i fire deler.
Mer informasjon:
Sarabråten har fått sin egen bok (Østmarkas venner, 2016)
Sarabråtens venner (nettsted)
Sarabråtens venner: Hjulbåten Sara
Aftenposten: Ligger hun fortsatt i Nøklevann? Publisert 12. oktober 2016