Østmarka-minner gjennom flere generasjoner

I 1930 lå ti år gamle Gunnar Søderstrøm i telt ved Elvåga sammen med småsøsknene. Datteren Britt fikk sin første dukkert i Mønevann da hun var åtte måneder gammel – i 1950 – og i 1989 var hun på kanotur til Nordre Krokvann med sønnen og to av hans kamerater. Flere generasjoner, og alle føler varmt for Østmarka.

Tekst: Britt Floberg

Mitt første møte med Østmarka skjedde da jeg var ca. åtte måneder gammel og på tur med mine foreldre, Else og Gunnar, til Mønevann. Jeg satt i sekken til pappa (datidens bæremeis) på veien til Mønevann, og pappa tok bilde mens mamma dyppet meg forsiktig i det forfriskende vannet.

Britt Floberg var bare åtte måneder gammel da hun badet i Mønevann for første gang, godt hjulpet av mamma Else. Foto: Gunnar Søderstrøm.

I 1955 tilbrakte vi en hel ferieuke på den samme plassen ved Mønevann. Da var jeg selv blitt fem år, og min søster Unni var halvannet år gammel. Jeg husker ikke noe fra den ferien, men har heldigvis noen bilder derfra.

I 1961 tilbrakte vi en hel uke ved Nordre Krokvann, da var vi blitt tre barn i aldrene tre, sju og 11 år. I 1963 var vi der igjen; men nå var vi blitt fire barn. Det ble veldig mange turer i Østmarka i årenes løp, og jeg er utrolig glad for at pappa tok oss med på så mange fine turer – ikke bare i Østmarka, men også på Krokskogen, i Nordmarka, i Lillomarka, i Maridalen og mange andre steder. Men det var jo Østmarka pappa var så glad i.

Året er blitt 1966, og nå bærer det innover mot Nordre Krokvann igjen. Foto: Gunnar Søderstrøm.

I skjørt og sandaler

Det er morsomt å se hva vi hadde på oss av klær og skotøy den gangen; vi gikk ofte i skjørt og sandaler! Ryggsekkene må ha vært ganske tunge, med både telt og mat for en hel uke. Maten som burde ligge litt kjølig – smør, div. pålegg, egg og bacon blant annet – ble oppbevart i et hull i bakken med en sten over. Vi må ha hatt med ganske mange brød, som sikkert ble tørre etter hvert, men alt smakte når vi var der.

Vi var alltid heldige med været under disse ferieukene. Ved Mønevann kom det av og til kuer på besøk, det var alltid litt spennende. Og sauer var det mye av disse årene.

Den gangen gikk det sti fra Mønevann og innover. Det var så koselig å gå inn til Nordre Krokvann eller «Kroken», som vi alltid sa, og vi hadde flere faste hvilepauser på turen. Den første var alltid ved Mønevann, og senere var det pause ved Vesle Knurra og Feiringsetra, og til sist en liten stopp ved demningen på Kroken. Derfra løp vi ungene inn til vår faste leirplass.

Snakk om å kose seg, da! Bildet er fra en pinsetur til Nordre Krokvann i 1965. Foto: Privat.

Bølgeskvulp og lukten av skog

Å, som vi koste oss! Min søster Unni som var sju år og jeg som var 11 lagde bondegård av pinner, mose og kongler. Lekte mye med det. Fisket en del også. Også kunne vi bare ligge på soveposene i sola og høre på små bølgeskvulp oppunder berget, ligge med ansiktet ned og kjenne den deilige skoglukten. Ble solbrente også, husker jeg. Da kunne vi ligge inni teltet å dra av store flak på ryggen til hverandre.                                     

Vi gledet oss til vi skulle legge oss for kvelden i teltet. Ligge der og høre på skogens mange lyder. Og våkne når sola skinte på teltet, høre fuglene sang, tenk så deilig vi hadde det. Tok noen turer til andre vann også, Tappenbergvann, Mellomkroken og Søndre Krokvann. Vi badet ofte borte ved Krokvannskoia, der var det bedre bunn. Minnene fra disse ferieukene sitter dypt i meg.    

Familien gikk tur til Haukåsen både sommer og vinter. Dette bildet er fra 1966, før innflygningsradaren var blitt kledd inn i den hvite «golfballen» vi kjenner i dag. Foto: Privat.

Pappa ga oss så mye

Jeg har senere alltid følt en dragning til skog og mark, så det har blitt mange turer i voksen alder også. Jeg nyter å gå i skogen, det er deilig å kjenne på stillheten, bare høre fuglesang. Det gir meg sjelefred. Derfor en varm takk til pappa som har gitt oss så mye. Han var selv født i 1920, broren Finn var født i 1921, og tvillingene Gerd og Rolf kom i 1924. Disse fire fikk lov til å ligge i telt ved Elvåga, med litt tilsyn av faren, når Gunnar var bare ti år gammel. De badet, fisket og koste seg.

Når Gunnar ble litt eldre, lå han og brødrene pluss en kamerat i telt ved Elvåga. Faren kom og leverte brød til dem noen ganger. Om de ikke var ved teltet så blåste han i en fløyte, for at de skulle være klar over at brød var levert. Pappa fortalte ofte at han hadde en veldig fin tid på 1930-tallet.

Snøen i Østmarka

Vi brukte også Østmarka om vinteren, naturligvis. Vi bodde jo like ved Gjelleråsmarka, så vi kunne spenne på oss skia utenfor døra og gå rett inn i marka. Det var mange fine løyper der i min oppvekst. Vi gikk ofte på ski inn til Haukåsen og Mariholtet. Da gikk vi hjemmefra, ned til Lørenskog, langs Ellingsrudelva over Strømsveien og videre innover. Hele familien var veldig glade i å gå på ski.

Vinterbilde fra Mariholtet i 1966. Britt Floberg er helt til venstre, deretter ser vi søstrene Unni, Ruth og Eva. Mamma (Else) står bak Ruth og Eva. Foto: Gunnar Søderstrøm.

Jeg har også tatt med begge barna mine (når de var tenåringer) til den «gamle» leirplassen ved Nordre Krokvann. Når min sønn Morten var 16 år (i 1989) var jeg med ham og to av hans kamerater på kanotur nettopp inn til Nordre Krokvann. Lå der i to netter. Utrolig koselig at tre 16-åringer syntes det var greit å ha med meg. Jeg koste meg veldig på den turen. Jeg kan også legge til at jeg og min mann hadde med Mortens eldste sønn Moritz på telttur til Tømmerholtjern da han var fire år. Så fikk også han en liten smak av Østmarka.

Og selvfølgelig har jeg vært innover i Østmarka også mange ganger i godt voksen alder. Jeg og min mann lå for eksempel en natt ved Skålsjøen under åpen himmel for en del år tilbake. Tidlig på morgenen lå vi og så elgen beitet på andre siden av vannet. Det var en fantastisk opplevelse.